De aller fleste har vel hørt om eller sett Frankenstein i en eller annen sammenheng. Det er laget mange filmer og adaptasjoner om denne klassikeren. Da jeg var yngre var Lurch fra The Addams Family (som igjen må være inspirert av Frankenstein-filmen fra 1931, så ringen er egentlig sluttet) det første jeg tenkte på da jeg hørte Frankenstein. Jeg likte The Addams Family godt, men det skulle altså enda mange år før jeg leste romanen nå i vår. Men det skal sies at boka er ganske så forskjellige fra de typiske filmene som har gjort denne historien til allemannseie.

«Frankenstein; or, The Modern Prometheus» ble skrevet av Mary Shelley og gitt ut i 1818. Det er en gotisk horrorroman, og den regnes som den første science fictionromanen. Kort og greit handler boka om vitenskapsmannen Victor Frankenstein, hans tap og hans kreasjon, Den moderne Prometheus. Han angrer ganske fort og rømmer åstedet. Monsteret vil egentlig bare finne sin plass på jorda, men da alle er redd for ham og vil han ille blir han sint og legger skylden på Frankenstein, som han nå begynner å jakte på.

Jeg syns boka er rotete. Den hopper fram og tilbake, og er ikke strømlinjeformet. Det er også ganske mye som er lite trolig når det gjelder historien og progresjonen, men jeg skal ikke gå ødelegge noe for de som ikke har lest. Vår kjære helt, dr. Frankenstein, er heller lite aktiv – han sitter heller å tenker enn å ta seg til noe. Dette er veldig frustrerende som leser. Både Frankenstein og monsteret er ganske selvmedlidende; det er dem det er mest synd i, stort sett hele tiden.
Det er likevel håpløsheten til monsteret som gjør boka bra i mine øyne. Han ble jo bare konstruert sammen, uten noe guiding eller hjelp fra sin maker. Han kan jo ikke vite hva som er rett og galt. Det er mye klok filosofi i Shelleys bok

Frankenstein får 🧟‍♂️🧟‍♂️🧟‍♂️ av 5.