Lest: januar 2022
Kilde: bibliotek og lydbok

Lillesøster Julie lider av en alvorlig sykdom, og det er storebror Jonathan som må seg av henne og familien da pappa ikke er seg selv etter at mamma gikk bort. De bestemmer seg for å rømme med båt, men da det blåser opp til storm på sjøen tror de at deres siste time er kommet. Plutselig har de havnet på en mystisk øy som tilsynelatende er en eneste stor fornøyelsespark. Øya heter Pelargonia og er Ivo Tilos verk. På Pelargonia møter vi blant andre en litt språkforvirret ire, magikere, hekser, sjømonstre og mange andre mystiske figurer.

Vi følger lenge to forskjellige tidslinjer. Julie og Jonathan lever på 2070-/80-tallet. Samtidig så leser vi historien og Ivo Tilo, hans besettelse med fornøyelsesparker og tapet av hans sønn. Dette er «skrevet» av hans kone i form av dagbok, årstallene viser mellomkrigstiden. Ivos historie opphører etter hvert, men jeg skulle gjerne hatt mer av disse kapitlene.

Denne boka får deg til å tenke, og du må lese mellom linjene. Stemningen er veldig «i spenning», og mange kapitler slutter slik at du må lese videre. Dette er fantasy med grøsselementer, men jeg skulle ønske det hele var litt skumlere, spesielt når jeg vet hvem som er forfatteren og hva han potensielt kan skrive. Det er spesielt Myrla og hennes soldater som skaper et skummelt røykteppe i delene hun er med i, men jeg ville ha mer. Karakterene er dynamiske og velskrevet, og sympatien for mange av dem kommer krypende etter hvert som man leser videre. Jeg sitter igjen med mine egne tanker om hva Ivo Tilos Pelargonia symboliserer.

⭐️⭐️⭐️⭐️