Lest: april 2022
Kilde: lydbok

Dette ble min første bok av den dansknorske Maren Uthaug fra Kautokeino, men ikke den siste.

Risten flytter fra sin samiske mor i Kautokeino til Danmark med sin norske far, og etter hvert får Risten både dansk stemor og dansk navn; Kirsten. Det er ikke mye hun husker fra tiden i Finnmark, men det er noe som sitter igjen, det hun lærte av sin áhkku – mormoren sin. Hun husker de kvenske bønnene, overtro om nordlyset, de underjordiske menneskene med hale og at det var viktig å alltid ha sølv på seg eller med seg. Disse minnene har Risten med seg, også som voksen. Brorparten av historien foregår i Danmark og oppveksten hennes med faren og stemoren. Etter hvert som hun blir voksen tar hun kontakt med mor i Finnmark og reiser nordover for å bli kjent med sine røtter igjen. Men gjensynet blir ikke helt som hun har sett for seg.

Forfatteren har skrevet en absurd, men samtidig troverdig historie. Det er en del satire og svart humor her, men også såre og alvorlige stunder. Ikke alle karakterene har like mye plass, men vi blir selvsagt godt kjent med Risten selv. De andre karakterene svinger fra tafatte og falske til varme og hengivne. Blant annet blir hun kjent med en vietnamesisk flyktning som bare blir kalt Niels. Forøvrig slet de veldig å kommunisere i starten. Vi får realistiske skildringer av Finnmark og de samiske. Les denne om du liker bøker om å finne seg selv og sine røtter og dysfunksjonelle familier.

I tillegg til at boka er utgitt på dansk, bokmål og nynorsk, har den også blitt oversatt til nordsamisk i 2016; Nu la dei.

⭐️⭐️⭐️⭐️