!-NB NB-! Mulige spoilere her! Du burde ha lest alle de foregående bøkene før du fortsetter med denne omtalen.

Andrzej Sapkowski – THE TOWER OF SWALLOWS (1997)
Lest april – mai 2023
Hørt på lydbok

Wieża Jaskółki(🇵🇱) fortsetter med det som kjennetegner Sapkowskis stil. Det er mye dialog, utbroderende beskrivelser, bakgrunnsdetaljer til den store gullmedaljen og til tider forvirrende synsvinkler på kapitlene. Sapkowski lar nemlig mange karakterer fortelle sin versjon av (stort sett) samme historie i forskjellige tidslinjer.

En ung kvinne blir funnet av en gammel mann. Ciri er skadet og mannen tar seg av henne. Hun forteller historien sin til mannen (og til oss) før hun føler seg frisk nok. Samtidig er det flere, med både gode og onde intensjoner, som leter etter henne. Ryktene om Ciris giftemål med keiseren av Nilfgaard er fortsatt på alles tunger, og det diskuteres heftig om det er den ekte prinsessen eller dobbeltgjenger.

Etter å ha blitt slått til ridder og fått en hel hær, bare for å dra fra dem når de ikke vil følge ham, fortsetter Geralt og hans brokete gjeng å rote seg bort. Denne gangen har de trøbbel med Nightingale sin kriminelle bande, og druider. Druidene, som er «neutral good» sloss mot banden, men nekter samtidig å tro at Geralt er den han påstår å være. I mellomtiden leter Triss etter spor av Yennefer (som er ryktet død), mens Yennefer er hos jarl Crach an Craite for å få tak i en viktig magisk gjenstand.

Dette er ikke alt som skjer, men jeg vil ikke skrive eller spoile for mye.

Historien har interessant fortellerteknikk men som jeg har nevnt, er den samtidig forvirrende. Jeg slet ofte med å henge med og snøre fast trådene mellom fortellerne. I tillegg hoppes det mellom nåtid og fortid inne i kapitlene. Verdenen er mørk og mer følelsesladet enn tidligere, og forfatteren viser leseren en mer alvorlig side og følgende konsekvenser av den pågående krigen. Boka er også raskere, actionfylt, og det er ikke mange kjedelige partier.

Sapkowski lar noen av karakterene vokse veldig i løpet av denne boka. Ciri har blitt mer innbitt, mer bestemt og blir virkelig presset til grensene. Det er kanskje ikke så rart etter alt hun har vært gjennom. I tillegg er hun er blitt rårere og stabler seg etter hvert opp til å realisere sitt eget potensiale. Det lille vi får høre fra Yennefer er meget spennende, og for en gangs skyld ser vi ikke henne gjennom Geralts øyne. Geralt selv er helt grei, han stikker seg egentlig veldig lite ut her. Jeg syns det er litt synd at han nesten har sluttet med «witcheriet» sitt. Det er nesten ingen monster å sloss med lengre, det var jo noe av det beste ved de tidligste historiene.

Avslutningen til Baptism of Fire økte forvetningene mine, og The Tower of Swallows innfridde stort sett. Eventyrelementene i form av karakterer og bakhistorien er der, men som nevnt skulle jeg gjerne hatt flere monstre. Det tar seg imidlertid opp mot slutten, og dette gjør at boka hever seg. Ciri får virkelig mye «spalteplass» og vist seg fram.

⭐️⭐️⭐️