Helene Kaldheim: MØRKALVEN (2022)
Lest mai 2023
Lånt på biblioteket

I Den store krigen utryddet hvitalvene alle mørkalvene. Alle mørkalvene, bortsett fra én. Caim ble adoptert og tatt vare på av sin nye mor, en hvitalv, men hele skolen og resten av samfunnet ser ned på Caim, mørkalven. De ønsker faktisk ham død.

«Naturlig» nok har ikke Caim noen venner, men når Kasp begynner på skolen og vil mer enn gjerne være venn med Caim, uansett hudfarge. Selv om vennskapet deres ikke får en myk start, da de andre vil sabotere så mye mulig, finner de tonen etter hvert. Eller?

En av lærerne er så nøytral som det går an, og en dag lærer elevene om de andre nasjonene. Joker, et sted hvor alle blir behandlet likt, alle kan leve i fred, blir drømmen til Caim.

Om man er ny til manga og kan bli litt skremt av å lese «feil» vei kan jeg si at denne serien ikke leses på tradisjonelt japansk måte. Kaldheim leverer gode illustrasjoner og kontrastfylle farger. Hun vet også å «overdrive» ansiktsuttrykkene til karakterene, så det er mye følelser i sving! Om jeg skal pirke er karakterene kanskje litt for like ved første øyekast. Vakre alver er gjennomgangsmelodien og kanskje litt vel brukt nå? Historien bærer preg av at det er første bok i en serie, men det betyr ikke at det er noe negativt. Denne krigen de har kjempet er interessant, vi får akkurat litt for lite informasjon og det får meg til å bli mer nysgjerrig. Håper vi får mer om den etter hvert.

Temaene i Mørkalven er både klassiske og fortsatt hyperaktuelle. Viktigheten av vennskap kommer fram, og vi blir visst aldri kvitt rasisme og diskriminering. I tillegg belyses psykisk sykdom på en klar måte. Etterdrønningene av krig henger tungt over historien og det er ikke vanskelig å trekke paralleller til vår verden, og både gamle og pågående konflikter.

En lovende start.

🧝🏾🧝🏾🧝🏾