^{_{(Denne bloggposten omhandler en bok jeg har fått tilsendt av forfatter/forlag, men det foreligger ingen avtale om (fordelaktig) omtale.)}}

^{_{Øystein Stene – PUSTENS LOV (2020)
Lest mai – juni 2023
Fra egen hylle (leseksemplar) og hørt på lydbok}}

Alm er 19 år og oppvokst i Fjordbyen, som en gang var Oslo. Hun er en del av andre generasjonen som har vokst opp etter pandemien inntraff, og de måtte stenge byene inne med glass. Inne i byene lever de tilsynelatende som generasjonene før dem, bare litt mer kontrollert og A4. En ganske så stor forskjell er at de ikke har familier som før. De har heller rollemodeller som blir kalt mama [navn] eller papa [navn]. I tillegg så har de lite «nytt» å gjøre. De har bare tilgang på gammel kultur, som filmer osv. Livet her er heller kjedelig. Utenfor de innebyggende byene har et alvorlig virus, naturen, og ville dyr tatt tilbake områdene. Sammen med det som virker som en ny art; mapene.

Mapene er resultatet av viruset som florerer kloden. Viruset lammer hjernen, man mister menneskelig bevissthet og blir vill og dyrlig. De er en slags hybrid; m(enneske)ape? Uansett, mapene lever som sagt utenfor de lukkede byene, helst i flokk og de går i klær. De oppfører seg heller primitivt og på grensen til barbarisk. De er veldig like oss mennensker, men samtidig forskjellige. Mapene er også foreldrene til Alm sin generasjon. Hvordan går det spør du? Jo, for hvis mapene føder inne i byene så ikke de nyfødte blir utsatt for viruset. De høygravide mapene må bedøves og føres til byene, så dette kan skje. Heller kidnapping, vil jeg påstå. Nyfødte maper er tydeligvis mennesker.

Alm begynner å tvile på om menneskenes intensjoner er de rette, og stiller seg selv spørsmål om hva som er rett og galt. Hun finner etter hvert ut at må dra ut av byen. Hun må finne seg selv.

Hva representer mapene? Er de fremtidens mennesker om vi ikke skjerper oss? Vil Stene fram til at vi mister all kollektiv hukommelse og det som gjør oss til en høyere intelligent art? Spørsmålet om etisk moral og bærekraften Stene stiller har skikkelig «punch», og det blir heller ikke overdrevent forkynnende eller kjedelig. De To ulike tidslinjene som vi får presentert er litt forvirrende, og ødelegger litt for hverandre da det hele blir hakkete. Selv tar litt tid før det tar av, liker jeg spenningen og The Road-følelsen jeg fikk etter hvert.

Det er veldig interessant med en pandemibok utgitt i 2020, og jeg håper og tror Stene skrev denne lenge før februar/mars samme år. Pustens lov har et såpass kult, relevant og fascinerende konsept. Jeg undrer på hvordan resten av Stenes verden blir i de to neste bøkene i serien.

⭐️⭐️⭐️⭐️