^{_{Agatha Christie – THE MYSTERIOUS AFFAIR AT STYLES (1920)
Lest august 2023
Hørt på lydbok
Bingoflis: Cozy Crime}}

Kosekrim. Hva er det? Hva vil det si, dette selvmotsigende uttrykket? I følge Wikipedia vil det si at det voldelige og det ellers eksplisitte skjer «ute av bildet». Handlingen som skjer beskrives minimalt og det er lite vold, blod, gørr, bannskap og seksuelt innhold i disse historiene. Den kriminelle handlingen skal heller være elegant og mystisk.

The Mysterious Affair at Styles var både Christies og Poirot debutroman, og den er nå over 100 år gammel. Skrevet i en annen tid, med helt andre og klare kjønnsroller i samfunnet.

Den rike, gamle fru Inglethorp blir funnet død i senga si, forgiftet av en dødelig dose stryknin. Den første som blir mistenkt er den 20 år yngre ektemannen hennes, som de fleste ser på som en lykkejeger. Hercule Poirot, som egentlig er pensjonert, blir tilkalt for å etterforske drapet og saken er vanskeligere enn først antatt. Poirot er selvfølgelig stjerna her, men plottet og mysteriet er det aller viktigste i denne boka.

Stylesmysteriet er en klassisk murder mystery-fortelling, som denne gangen foregår på en stor herregård. I storstua blir også avsløringen og etterforskningen avsluttet helt til sist. Dette er typisk for denne undersjangenern av krimhistorier. Historien starter sakte og rolig, med introduksjoner av karakterer og etablering av plottet. Det tar seg opp etter hvert og selv om det går greit unna når Poirot virkelig er i farta, tar det aldri helt av. Noe ulikt dagens krim er også «mangelen» på cliffhangers. Christie stoler på at leseren vil fortsette å lese uansett. Hun vil også at leseren skal etterforske selv og løse saken sammen med Poirot. Som regel så nyter jeg heller historien og liker den forventende tvisten/avsløringen på slutten. Noen detektiv blir jeg nok aldri.

Karakterer er det nok av. Ulike er de også, men vi blir ikke særlig godt kjent med de fleste. De er overfladiske og typiske for sjangeren, og jeg syns det ble for mange å holde oversikt på. Jeg leste denne på engelsk og vet ikke om dette er en «nyere» utgave, men språket er ikke særlig utdatert, kanskje heller «litt britisk» og konservativt. Noen gamle uttrykk og ord her og der er det, men det må man forvente når historien er lagt til en annen tid, så langt tilbake.

Nå vet ikke jeg om jeg bare ikke skjønner undersjangeren eller er blitt så vant til dagens kjappe og blodige krimhistorier, men dette går for sakte og jeg får ikke særlig sansen for noen av karakterene. Jeg bryr meg liksom ikke om avslutningen heller. Mysteriet og historien for seg selv er grei nok, men bare ikke for meg. Karakterene er heller overfladiske og lite interessante i min mening. Til slutt ventet jeg bare på at boka skulle bli ferdig.

Jeg skjønner «verdien» av boka og klassikerstatusen, men for min smak er dagens krim å foretrekke.

☕️☕️