_{^{KINGS OF THE WYLD av Nicholas Eames
Lest i mars og april 2024
Lest som e-bok og hørt på lydbok}}

Før påske spurte jeg to av mine kollegaer hva jeg skulle lese. Jeg trengte noe fantasy, god fantasy. Begge to anbefalte Kings of the Wyld av Eames. Fikk jeg god fantasy? Dette skal være frisk, nytenkende og morsom fantasy. Jeg har faktisk hatt boka på TBR-lista en god stund nå, så jeg bestemte meg for åpne den første boka i The Band-serien.

Hva om leiesoldatene rundt om i verden ble sett på som rockestjerner, med alt som følger?

For 20 år siden var Saga (bestående av Clay, Gabriel, Moog, Mattrick og Ganelon) de beste leiesoldatene på «markedet». Man kan si at de gikk hvert til sitt og lever sine egne liv hver for seg, men plutselig en dag banker Gabriel på døra til Clay for å få hjelp til å frigjøre dattera si. Dette blir starten på en gøy og reise for å gjenforene gutta. En episk og farlig ferd venter dem gjennom den fæle Heartwyld-skogen på vei til Castia, et ekte DnD¹-eventyr!

What Clay mistook for the mating cry of some forest creature turned out to be Moog’s quiet cackle.

Seizing the advantage, Clay swung his hammer at the monk’s crotch. There was a wet-sounding crunch, and the man crumpled in a mewling heap. Clay pushed his body off him off him and mumbled another apology – because, enemy or not, when you hit a man in the nuts with a magic hammer the least you could say was sorry.

Something about that word stirred the embers in Clay’s gut. It didn’t matter that he was old, or tired, or that he’d drunk enough from glory’s cup to slake a lifetime’s thirst. Saying glory to a warrior was like saying walk to a dog – you got its tail wagging, sure as shit.

Dette var litt av leseopplevelse. Jeg lo høyt, ganske ofte, og jeg tenker folk så litt rart på mannen som gliste og fniste med ansiktet ned i e-bokleseren. Sitatene ovenfor snakker for seg selv. Eames har lagt det hele på en morsom linje med morsomme scener og kjappe replikker, men det blir ikke for komisk og parodisk. Historien er også god, hjertevarm, i tillegg til voldelig og blodig uten at det blir grimdark². Er dette perfekt ramme for fantasy? Jeg har ikke fasiten, men det passer utrolig bra i denne historien. Verdenen Eames har skrevet låner mye fra andre fantasyverdenner, uten at det plagieres, sånn som jeg ser det. Det tar av rundt 30% inn, men starten er ikke dårlig i det hele tatt. Gjengen må bare samles helt først. Vi blir servert dynamiske karakterer med forskjellige personlighetsrekk, også fra antagonistene. Bandgutta er sjarmerende, men også sammensatte. De er ikke bare bare «gode», og fortiden og «livet» har satt sine spor. Det er veldig fascinerende hvordan deres personlige motivasjon driver dem. Boka er forresten full av lure musikkreferanser³, men man behøver ikke forstå noen av dem for å nye historien.

Anbefaler virkelig Kings of the Wyld; ⭐️⭐️⭐️⭐️

1. Dungeons & Dragons: https://en.wikipedia.org/wiki/Dungeons_%26_Dragons ↩︎
2. En subsjanger av fantasy: https://en.wikipedia.org/wiki/Grimdark ↩︎
3. Uoffisiel reddittråd: https://www.reddit.com/r/Fantasy/comments/cu0hb5/music_references_in_kings_of_the_wyld_the_band_by/ ↩︎