(Obs! Denne boken er en del av en serie og kan inneholde spoilere fra bok 1: The Shadow of the Gods.)

_{^{THE HUNGER OF THE GODS (2022) av John Gwynne
Lest i november og desember 2024
Lest fra egen hylle, i tillegg til lydbok fra Audible}}

Det første du blar til når du åpner boka er karakterliste med beskrivelser, en oppsummering fra bok 1, og en guide på hvordan man uttaler de norrønne navnene i boka. Det er ofte en lang tid mellom hver bok i serier, så dette er veldig bra! Jeg håper det blir en slags standard i bokserieverdenen.

Historien fortsetter rett fra The Shadow of the Gods, og eldgammel magi fosser ut i verden igjen! Drageguden Lik-Rifa har blitt gjenopplivet og satt fri. Hun er nå klar til å gjenerobre verden, men Vigrið er ikke gjenkjennelig for henne nå.

Om ikke verdenen Gwynne beskrev i forrige bok var episk nok, vokser den seg enda større nå. Vi blir kjent med nye steder, introdusert til nye karakter (inkludert to nye hovedkarakter), nye guder blir gjenopplivet, og skumle, herlige monstre lusker i bakgrunnen. Sist, men absolutt ikke minst.. Mer action! Jo mer verden åpner seg, jo dypere går Gwynne i mytologien. I tillegg til å blande klassiske fantasymøstre med mytologi og det mer ekte vikinglivet, tar han i bruk mer moderne virkemidler. Detaljene i for eksempel utstyr, våpen og klær, han har med er mange, og samtidig tar Gwynne et dypdykk ned i grimdarksiden av fantasy.

I tillegg til familie og dets utvidede definisjon er The Hunger of the Gods en meget spennende bok om blant annet hevngjerrighet, lojalitet, søken etter lykke, og mot.

I en trilogi er det nærmest vanlig at bok 2 lider av «Det vanskelige andrebok-syndromet», men dette gjelder absolutt ikke for The Hunger of the Gods. Bok 2 er faktisk bedre enn bok 1. Jeg ble mer engasjert i de fleste karakterene, og de nye hovedpersonene gir historien ny dybde. Alle karakterene har flere sider. Selv om det ikke per definisjon er noen god side i Vigrið blir vi kjent med «de slemme». Det moralske grå-aspektet som blir tatt i bruk er helt fantastisk. Noe av det jeg likte best er den utvidete verdenen Gwynne har laget denne gangen. Kan du se for deg hvordan en hel fjellkjede egentlig er skjelettet til en død gud? Det høres egentlig ganske grandiost ut, men måten Gwynne samtidig tar det til det personlige er helt briliant. Vi får flere monstre og mytologiske vesener. Hva tenker du om for eksempel små, hissige alver, isedderkopper og natthekser? Ja, ja og ja! Mer av det!

Beste leseropplevelse fra 2024 for min del.

🐺🐺🐺🐺🐺