(Denne bloggposten omhandler en bok jeg har fått tilsendt av forfatter/forlag, men det foreligger på ingen måte noe avtale om (fordelaktig) omtale. Tusen takk til Gyldendal for leseeksemplar.)

Aurstad og Iversen har samarbeidet før, med tegneserieromanenene Tåken over Svartøy og Fantomrakettene. De to er, i likhet med denne, i gyserlandskapet for barn mellom 9 og 13 år. Etter å ha lest noen grøssere for de på mellomtrinnet, har jeg skjønt at denne aldersgruppen tåler mer enn jeg gjorde da jeg var i den alderen. Jeg har også skjønt at jeg burde lese de to foregående bøkene deres nå.

Uansett, tilbake til Haugskrømt.
På midten av 70-tallet flytter familien Nordby til den beryktede bygda Jotnedal. Her foregår det mystiske og skumle ting, i form av lyskuler på himmelen og merkelige skikkelser her og der. Det går til og med rykter om utenomjordiske bortføringer. Faren i familien som kommer flyttende skal jobbe som forsker der og moren er arkeolog. Barna derimot, er litt skeptiske, selv om minstemann absolutt trenger den friske lufta på bygda på grunn av sykdom.

Hva er det som egentlig foregår her? Finnes det logiske forklaringer? Skal de tørre å utforske området? Hva er det med den absurde barnesangen som går igjen gjennom boka? Og hvorfor oppfører familien på nabogården seg så merkelig?

Jeg føler at denne historien er en krysning mellom X-Files, Stranger Things og «ekte» hendelser som folk har rapportert nå i flere år. Det bygges opp tidlig, med små spenningstopper i løpet av sidene, ekkel stemning over hele linja, og jeg fikk lyst til å lese videre. Aurstad og Iversen har laget en historie og illustrasjoner som fascinerer. Bruk av monokrome farger fremhever og understreker viktige objekt. Det gjelder å studere hele siden, alle sidene. Det kan nemlig skjule seg noe eller noen i bakgrunnen. At de velger å mikse, trikse og blander inn flere skikkelser fra forskjellige skrekkunivers er veldig kult, og får fram nostalgikeren i flere enn bare meg, tenker jeg.

Selv om jeg kjente en veldig creepy følelse gjennom alle de 136 sidene, og jeg skjønner at det er en barnebok, skulle jeg gjerne hatt en annerledes slutt. Jeg vil gjerne vite mer om hva som har skjedd og hva som er i vente i Jotnedal!

⭐️⭐️⭐️⭐️