(Denne bloggposten omhandler en bok jeg har fått tilsendt av forfatter/forlag, men det foreligger på ingen måte noe avtale om (fordelaktig) omtale. Tusen takk til Ronnie Sørlie for leseeksemplar.)

^{DUKKEFABRIKKEN (2025) av Ronnie Sørlie
Lest fra oktober til desember
Fra egen hylle (leseeksemplar)
Stikkord: Thriller, Nord-Norge, ikke-politikrim, menneskehandel, slowburn, debutroman}

Gustav, en pensjonist på Senja, finner en kvinne flytende i vannet mens han er ute på havet. Hun er i live, men det er bare så vidt. Kommunikasjonen er et stort hinder da ingen av dem kan språkene til hverandre. Det viser seg at Liu er kinesisk og datteren til Gustav, Nora som kan mange språk, kommer nordover for å hjelpe til med kommunikasjonen. Broren til Gustav, Ragnar, blir også tilkalt for å hjelpe til med situasjonen. Til sammen skal denne gjengen hjelpe Liu hjem. Det viser seg at hun er offer for en hensynsløs industri som bedriver menneskehandel på en ekstrem måte, og det skal ikke bli så lett å få Liu trygt hjem. Hennes nye «eier» har fått vite at hun har rømt fra fangenskap og har sendt håndlangere for å få «eiendelen» sin tilbake. De sparer på ingen midler og Gustav og gjengen er plutselig i større fare enn hva de selv er klar over.

Sørlie serverer oss en slowburn thrillerhistorie med brennaktuelle tema, et rikt karaktergalleri med Senjas mektige natur som bakteppe.

Dukkefabrikken er en fascinerende historie og vi skjønner fort at forfatteren brenner for det han skriver om. Temaene skjønnhetsidealer/-press og menneskehandel kommer nok til å være aktuelle til evig tid, og det er tøft av Sørlie og skrive om slike tunge overskrifter. Kred til forfatteren, altså! Imidlertid, blir det litt for mye forelesning med lite pusterom mellom dialogene og avsnittene når karakterene virkelig blir engasjerte. Da syns jeg det tar bort litt av spenningen, og sidene blir for lange. Jeg skal ikke skryte på meg noe redaktørkompetanse, men syns boka kunne vært betraktelig kortere. Noen av plot-elementene etterlater også noen løse tråder. Jeg skulle gjerne blitt mer kjent med antagonistene, men protagonistene mangler heldigvis ikke dybde. Lius historie er svært god, men spesielt blir man kjent med Gustav og vi får en god bakgrunn han og hans nærmeste, og kjemien mellom han og Ragnar er det jeg likte best med Dukkefabrikken.

⭐️⭐️⭐️