16. mars er kvenfolkets dag. Hyvvää kväänikansan päivää!

I Neiden, Øst-Finnmark bor far og datter, Vi får boka, historien, og faren gjennom barnet sine øyne. Han er på ingen måte en perfekt pappa, men lojaliteten hun har til sin far er uten sammenlikning. Vi får bli med ut i naturen i Finnmark, med naturbeskrivelser i bakhand. Mange i slekta snakker finsk, men selv om hun ikke lært det selv er det kvenske veldig til stede i det daglige. Her får vi et stykke oppvekst, med hoppende tidslinjer om vanskelige familieforhold, en komplisert barndom (selv om det ikke virker komplisert for dem selv), og mange løse tråder. Hovedpersonen rosemaler ikke situasjonene, og ærligheten gir historien sårbarhet og autentisitet. Det er Ingeborg Arvola selv som leser boka, og hennes finnmarksdialekt gir boka enda mer autensitet.

Dette virker som en veldig personlig bok, og sånn som jeg har forstått det er den vel semi-biografisk. Jeg likte historien veldig godt, med innblikket vi får av en barndom på 70-tallet. Historien er fragmentert og hopper i tid uten at vi får noe som helst kapittelnavn e.l., og dette kan være svært forvirrende. Så det gjelder å holde ørene rette! Trass i sine knappe 180 sider var den ikke så lettlest. Alt i alt er dette er dette en god bok om barndom, familie og lojalitet til dem som står deg nærmest. Anbefaler

⭐️⭐️⭐️⭐️

Mer om kvensk litteratur:
– Marie Konstanse Skogstad – Tanker om et tapt språk
– M. Seppola Simonsen – Hjerteskog | Syđänmettä
– M. Seppola Simonsen – Repovousi // Reveår
– Odd Marakatt Sivertsen – Mors ansikt
– Ragnhild Nilsen og Egil Børge Mikalsen – Fra Tornedalen til Havlandet – Historien om Brita Salomansdatter
– Ingeborg Arvola – Kniven i ilden