Marie Konstanse Skogstad – TANKER OM ET TAPT SPRÅK | AJATUKSII MENETETYSTÄ KIELESTÄ (2022)
Lest i mars 2023
Lånt på bibliotek

Jeg velger å markere kvenfolkets dag, 16. mars, med denne omtalen. Hyvvää kväänikansan päivää!

Jeg er fortsatt ikke spesielt interessert eller engasjert i lyrikksjangeren, men er det et eller flere tema som treffer meg åpner jeg gjerne en diktbok.

I denne poesiboken har Skogstad samlet sine tanker om hennes tapte kvenske kultur. Skogstad ble kjent med sine kvenske røtter i en voksen alder og hun var første gren på slektstreet som ikke kunne språket. Det er dette som er fundamentet i tekstene hun skriver her. Hun har mange minner om hvordan de voksne snakket et annet språk med hverandre, men «det var ikke nødvendig» at barna skulle lære seg dette. Assimileringen sitter dypt og dens skygge er ikke lett å trå ut av.

Skogstad skriver ned sine tanker. Med det mener jeg at hun ikke legger noe særlig i mellom linjene, det hele er ganske så ærlig. Det er ikke basert på rim, men likevel poetisk i tillegg til hardtslående. Naturmetaforer har en sentral rolle, og blir brukt på en sterk måte. Vi får noen kvenske ord og uttrykk innimellom, og boka har en ordliste og forklaringer helt til sist. Diktene har en trist, men samtidig håpefull tone. Det virker som at det blir lysere etterhvert som forfatteren får luftet tankene sine.

Ettertanke og «gamle dager» er viktige holdepunkter, både på godt og vondt. Hun respekterer det kvenske og generasjonene før henne. All deres grundige innsats og arbeid verdsettes høyt i tekstene. Skogstad skriver også om framtiden og de unge kvenene. Dette veves sammen med kvenfolkets identitet og deres nesten forsvunne kultur og kvenenes rolle blant «tre stammers møte«. Der hvor mange i tidligere generasjoner ikke vil bruke betegnelsen «kven» fordi det bragte noe stigmatiserende med seg (de foretrakk norskfinsk, finskættede eller etterkommer av finlendere), har neste generasjoner tatt det tilbake.

Jeg syns dette var en sterk leseopplevelse, og selv om jeg hørte lite eller ingen kvensk i oppveksten kjenner jeg meg igjen i det Skogstad skriver om. Måten hun skyter inn de kvenske uttrykkene gjør at jeg av nysgjerrighet må se hva ordene betyr. Disse ordene representerer det vi, eller jeg, ikke klarer helt å forstå helt ennå; den kvenske identiteten. De flotte naturfotografiene fra Lyngen er også fine pusterom mellom diktene.

Helt til slutt vil jeg si at denne boka er et strålende dokument på et tapt språk.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Jeg har skrevet om kvensk litteratur tidligere:
Bokomtale av Ingeborg Arvolas Kniver i Ilden
Bokomtale av M. Seppola Simonsens Hjerteskog
Kvenfolkets dag 2022
Introduksjon til Torleif Lyngstads Kvinnen og spydet

Kanskje ikke akkurat kvensk, men litteratur fra Tornedalen:
Bokomtale av Mikael Niemis Koke Bjørn
Bokomtale av Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula