^{(Denne bloggposten omhandler en bok jeg har fått tilsendt av forfatter/forlag, men det foreligger på ingen måte noe avtale om (fordelaktig) omtale.)}

_{Geir Jacobsen – DRØMMELAGET (2023)
Lest august 2023
Lest som e-bok (leseeksemplar)}

De aller fleste fotballfans har favorittlag og -spiller(e). De aller fleste har også et Drømmelag med sine helter satt opp i foretrukken formasjon. Jeg hadde opptil flere, og da jeg fikk sjansen til å lese Jacobsens nye bok ble gamle minner gravd fram. Drømmelaget mitt finner du nedskrevet på bildet i skikkelig 90-tallsstil til slutt.

Geir Jacobsen er vel 10 år eldre enn meg, så da jeg vokste opp med Paolo Maldini, Dennis Bergkamp og Alan Shearer på 90-tallet er det 80-tallet han er opptatt av. I Drømmelaget skriver han historisk faksjon. Dette er nostalgi, fra første side og gjennom hele boka. Forfatteren har selv sagt¹ at denne utgivelsen er en slags spin-off av Lyst mørke fra 2021, hvor hovedpersonen var veldig opptatt av fotball.

Boka er bygget opp rundt 13 spillere og en manager. Alle 14 har gjort inntrykk hos Jacobsen, og de har sine egne historier å fortelle. Utgangspunktene deres er reelle hendelser, ofte midt i kampens hete, men vi får tilbakeblikk og innsyn til minnene deres. Det er her Jacobsen spinner(!) historier rundt deres person.

Historiene er såpass bra skrevet og reelle at jeg begynte å tvile på fiksjonsedelene av tekstene. Det virker som om at Jacobsen virkelig har dykket dypt ned i biografier og/eller memoarer om heltene sine. Jeg liker i hvert fall å tro det, og det blir vanskelig å få meg til å endre mening. Jacobsen tar opp samfunnssosiale temaer som rasisme, hooliganisme, øst mot vest og fattigdom. Vi får også historier med blant annet spenning, vennskap og empati.

Alle kapitlene har sine høydepunkter, også Miodrag Belodedici, som jeg faktisk ikke hadde hørt om før jeg leste kapitelet hans. Historien til Belodedici er kanskje den med høyest fall, hans reise var høyrisiko. Om jeg blir tvunget til velge en favoritthistorie er det garantert kapittelet om #9, Marco van Basten. Nederlenderen som scorte DET målet i EM ‘88 mot Sovjetunionen. Kapittelet hans ga meg gåshud, det var magisk å lese og jeg syns det er kjipt at jeg ikke er gammel nok til å se ham spille². Selv om det «fotballflaglige» står sterkt i van Bastens historie er vennskapet hans med barndomskompisen, Liam, som har satt dypest spor. De tilbrakte dagene ute på løkka og forholdet deres hadde sterke bånd.

Navn som Zico, Socrates, Maradona blir også nevnt. Legender alle sammen, og ut ifra gamle klipp jeg har sett skulle jeg nesten ønske jeg var 10-15 år eldre, så jeg også kunne fått med meg disse spillerne «live». Måten fotballkampene blir skrevet på gir meg følelsen av å se kampene, om ikke være på banen selv. Hvis du ikke spiller selv er jo fotball best fra tribunen. «You had to be there».

Dette er en veldig sterk «bok nummer to», den er sterk faglig og fylt med følelser og nostalgi. Det siste jeg vil si om Drømmelaget at du må absolutt ikke like fotball for å nyte denne boka, men det skader ikke.

Drømmelaget får 5 av 5 gullballer.

1. Dette nevner han på Podcasten Generasjon tippekamp, episode Fotball & bok; https://open.spotify.com/episode/05wpazddgbj2vzbzx8Zuar?si=4688c101029d43f3 ↩︎
2. Dette nevnet jeg også i min omtale av Lyst mørke. ↩︎