Bernard Cornwell har skrevet historisk fiksjon siden 80-tallet, og nå er det snart 20 år siden han kom ut med den første boka i serien om Uthred, sakserne og kong Alfred. Serien har hatt en del forskjellige navn i løpet av sin eksistens, originalt The Saxon Stories/The Saxon Tales, men etter at første sesong av TV-serien The Last Kingdom kom ut i 2015, og dens følgende suksess ga Cornwell bokserien et «nytt» og endelig navn. Han kalte den enkelt og greit bare opp etter TV-serien. Endelig har jeg begynt med bokserien, og den skuffet ikke!

Vi er i Nordøst-England, år 867. Den unge aristokraten Uthred blir vitne til at vikinger invaderer og dreper broren. Dermed blir Uthred eldstesønn og arving til sin fars jord og tittel. I hevntoktet mister han derimot resten av familien, og blir selv kidnappet av jarl Ragnar. Ragnar blir så imponert over motet til Uthred at han velger å spare livet hans, og ta ham som slave. Her får han både venner og «brødre», og lærer så mye om danskenes språk og levemåte at etter hvert blir han så godt integrert i deres fellesskap at Ragnar adopterer ham. Uthreds identitetskrise starter. Han blir med dem i slag og erobringer. Han vil gjerne at vikingene skal hjelpe ham med å ta over slottet hjemme, i Bebbanburg, som onkelen hans har tilranet seg.

Historien fortelles av Uthred i fortid når han er en gammel mann. Jeg fikk litt følelsen av krigshistorier rundt bålet på kvelden. Uthred er en veldig upålitelig forteller, subjektiviteten står sterkt, men hva gjør vel det? I tillegg til å være lojal og uredd er han også en veldig prinsippfast og rettferdig ung mann. Uthreds indre, personlige strid har en sentral rolle gjennom hele historien. Han er jo egentlig sakser og «engelsk» men føler seg også som en viking, og det virker som om han foretrekker deres levemåte. For eksempel går han med Tors hammer rundt halsen, også når han er kristen. På den andre siden er han lojal mot sitt hjemland og konge, og han håper nok at kong Alfred skal hjelpe ham med å ta tilbake Bebbanburg.

Vi blir dratt inn i historien med en eneste gang og det er absolutt ingenting galt med Cornwells evne til å beskrive miljø og landskap, snarere tvert imot. Jeg bare regner med at forfatteren har gjort grundig research for det meste virker on-point. Våpen, klær og navn er helt klart rett for perioden. Skulle ønske han var litt mer konsekvent med bruk av stedsnavn. Noen byer har angelsaksisk mens andre har moderne navn. De angelsaksiske ordene er i tillegg vanskelig å uttale/lese. Historien Cornwell skriver er til tider storslått, men samtidig blir vi godt kjent med mange av karakterene. Vi blir introdusert for en drøss med karakterer, både viktige og mindre viktige, og det er et veldig variert karakterliste uten å miste oversikt. Slagscenene er også noe for seg selv.

⚔️⚔️⚔️⚔️⚔️