(DON’T) CALL MUM (2025) av Matt Wesolowski
Lest i juli 2025
Lånt på biblioteket
Stikkord: Kortroman, grøsser, Nord-Øst England, familie, myter og folketro
Leo er på helgetur hjem fra universitet. Turen består av flere togbytter, med nesen vendt nordover til Malacstone, et lite sted i nord-øst og endestasjonen for toglinja. Leo møter Josie, som skal samme vei, og heldigvis speiler hun både hans humør og humor. Den siste togturen som vanligvis er stille og rolig tar en brå vending (i overført betydning) når den bråkete og heller klysete Angus entrer togvognen. Han snakker høyt i telefonen, og er svært opptatt av seg selv og hvor øde Nord-Øst England er i motsetning til metropolene lengre sør i landet. Stemningen blir ikke særlig bedre når Angus finner ut at toget ikke går til London, og det viser seg at han har hoppet på feil tog i feil retning.
I bakgrunnen lurer gamle og skumle fortellinger om folketro fra hjemplassen til Leo. Vi lærer om Underwood, den lille landsbyen som opplevde brutale og forferdelige heksejakter på 1600-tallet. I området skal det luske forskjellige skumle vesener fra gammelt av. Faren til Leo forlot familien da han var yngre og moren har alltid sagt at han dro til Underwood. Mer enn det ville hun ikke snakke om faren. Ingen ville egentlig dit, frivillig.
Angus skal hoppe av på neste stopp for å prøve å finne et nytt tog sørover. For å tulle med den brautende London-gutten begynner Leo og fortelle de gamle historiene. Stemningen vender helt fra en ellers så vanlig togtur til noe helt annet når neste stopp er Underwood, toget bråstopper helt opp midt i villmarka og det fæle regnværet bare blir verre.
Jeg har ventet lenge på ny bok fra Wesolowski. Demon kom ut i 2022, og selv om (Don’t) Call Mum ikke er lik Six Stories1-serien er nye historier fra Nord-Øst England veldig velkommen. Wesolowski skriver om gamle, skumle hendelser og karakterer på en måte som bringer dem til live. Jeg ser dem veldig klart for meg, og de er veldig uhyggelige.
Vi blir ikke så veldig godt kjent med karakterene, med unntak av Leo da. Han vil bare hjem og håper mor har fikset takeaway klart. Han lurer svært på hva det det har blitt av faren sin; Hvor dro han? Leo er også lei av universitetet og lurer på om han har tatt riktige valg i livet. Det er ikke nok sider til å bli kjent med de andre karakterene, og det er greit. Men, jeg syns de spiller birollene sine eksemplarisk og utfyller historien godt. Tempoet i boka går opp og ned, litt sakte og litt raskt. Veldig avhengig av tempoet til toget selv. Togvogna, hvor mesteparten av boka er plassert i er gammelt, liten, og skitten. Det hele blir klaustrofobisk og spiller med på det skumle. Toget blir nesten en egen karakter, på måten det fanger de andre karakterene på samme, trange plass. Været spiller også en stor rolle. Det regner stort sett hele tiden og man kan kjenne hvor klissbløt man bli hvis man (tør å) gå(r) ut av vogna. Trærne spiller me på været sin side. De pisker mot rutene og man kan se for seg hvordan de kaster skumle skygger langs toglinja. De grøssende følelsene kryper opp og fryser til blodårene dine gjennom hele leseopplevelsen.
Jeg ville ikke gått av i Underwood.
⭐️⭐️⭐️⭐️
Bokkjellden 
Legg igjen en kommentar