Frida (30) reiser fra samboeren (som ikke er i spesielt godt humør) i Oslo til hjembyen Bodø for å feire broren, Mads, sin 40-årsdag. Far er dement og har flyttet på sykehjem, mens mor fant ny mann i Tromsø for mange år siden. Mads vil gjerne at de skal rydde barndomshuset og Frida blir nøleende med. Med et nostalgisk preg, som likevel er plantet i nåtiden, blir vi kjent med Ida og fragmenter av hennes liv og folkene rundt henne.

Dette er på ingen måte en særlig handlingsdrevet bok. Det er heller karakterene som driver historien fram. Karaktene virker gjennomført, og jeg ble irritert mer enn en gang, men samtidig får Eiring fram empatien i meg. Med humor, sårhet og en god del “ektehet” treffer boka hardere enn forventet, og jeg skjønner godt hjelpelausheten i historien.

⭐️⭐️⭐️⭐️