Jeg avsluttet min anmeldelse av «Galgedans» i fjor (anmeldelse her) med å si at jeg gledet meg til fortsettelsen av bokserien i Viktoriahavn, og gjett om jeg ble både overrasket og glad da jeg fikk mulighet til å lese og anmelde denne. Dette er altså den andre boken i trilogien om mordene i Viktoriahavn.

Det hele starter ganske heftig med et intenst og skummelt kapittel på Viktoriahavn sykehjem. En sterk orkan blåser ute og strømmen blinker av og på. De eldre beboerne får gjensyn med gamle kjente, sekunder før de påfører alvorlige skader på seg selv. Tonen er altså satt, og gåshuden kom med en gang. Jeg skal ikke nevne eller sammenligne forløperen flere ganger (den burde du lese uansett), men der «Galgedans» bare hadde en knippe karakterer introduserer @torhakongabriel Håvardsen oss for enda flere denne gangen, og det er alltid spennende å gjette hvem neste kapittel handler om.

Skildringene til Håvardsen er tynget av sjangeren, og det hele er mørkt og ekkelt. I «Viktoriahavn» får det overnaturlige en mye større plass. Som leser blir man kastet inn i skumle og skrekkelige situasjoner der man rett og slett blir ukomfortabel, men det er jo den følelsen lesere av skrekk og horror vil ha. Måten Håvardsen beskriver samme hendelser fra ulike perspektiver vil få deg til å ville bla videre med en iver, for å få en slags klarhet i det som har skjedd.
Det ryker opp til en ordentlig vinterorkan i Viktoriahavn, det er blodig og iskaldt. Du vil komme til å kjenne på håpløsheten og kulden når du leser, men du vil ikke klare å legge boka fra deg fordi oppbyggingen er fenomenal!
⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️
(Boka jeg leste var en eARC tilsendt av forfatteren.)