I løpet de 3-4 årene jeg bodde i Øst-Finnmark hørte jeg en del om John Savio, men jeg skal ikke påstå at jeg er godt kjent med ham eller hans verk. Likevel syns jeg hans distinkte stil er veldig iøyenfallende og skulle gjerne hatt noe av ham på veggen hjemme.

John Savio (1902-1938) var en samisk kunstner fra Bugøyfjord i Sør-Varanger kommune. Isalill Kolpus kommer fra samme tettsted, og det har lenge gått rykter om at Kolpus-familien brant kunstverkene til Savio etter hans død. Er det sant? Hva skjedde egentlig med de resterende kunstverkene? Hvem var Kolpus sin bestefar? Hvem var John Savio? Hvor mye vet folk om Savio? Hva er samisk nok? Vi får kanskje ikke svar på alle disse spørsmålene, men dette er noe av det Kolpus prøver å finne ut av. Hun går grundig til verks når hun tar kontakt med eksperter, museum, og benytter både skrevne og muntlige kilder. Men.. alt hadde vært enklere om bestefar fortsatt var i live. Tonen er varierende fra raseri til fortvilelse. Hvem brente John Savio? er en bok full av skildringer, ettertanker og tvil. Dette er en bok om søken på identitet, jakten på sannheten, og samisk stolthet.

«Vi snakker jo aldri sammen..»

Dette var en fascinerende bok, og måten den spriker over mange forskjellige sjangre gjør den bare enda bedre. Her er det mye å lære. Om Savio, samer, kunst, Finnmark, og mer til. Sitatet ovenfor er gjennomgående, men det kan også være tatt rett ut fra en hver familiekrønike fra Finnmark. Mye skal ties, og følelser skal holdes under lokk. Kolpus «ble» ikke same før hun var 23 år gammel og måten hun beskriver hvordan hun kjente vekten av koften hun arvet var utrolig følelsesladet, og faktisk en av høydepunktene i boka. Hvis det stemmer at Savios kunst ble brent av bestefar er forfatteren tydelig på at det kjennes som at hele slekta er skyldig. Spenningen i «handlingen» holder meg på tå hev og jeg foretrekker den personlige linjen hun holder. Men det er måten hun får Savio frem fra sitt mystiske hjørnet som for meg mer interessert i kunstneren og kunsten hans.

Jeg skal ikke si jeg kjenner meg igjen i Kolpus sin samiske reise, men som sjøsame uten samisk kultur og identitet stakk denne boka dypere enn det jeg trodde.

Les, les, les!