Fystene av Finntjern er en familieberetning, hvor tenåringen Filip ut av medlidenhet begynner å holde den syke bestefaren sin med selskap. De bor i en generasjonsbolig, men bestefaren er sur og fiendtlig innstilt til alt og alle. Spesielt mot broren sin som bor i nabohuset. Når han begynner å fortelle Filip om barndommen sin, oppstår en ny forståelse for hvordan ting ble som de ble.

Tittelen av boka viser til bestefaren og hans lillebror, som ble sendt ut i skogen for å lære seg selvstendighet og overlevelsesferdigheter på sommerne da de var små. De ble til slutt så kyndige at de kaller seg fyrstene av Finntjern. Denne mestringen blir satt på prøve når de en sommer blir kommandert til å ta med den autistiske storebroren på tur. Det viser seg at denne sommeren blir et brytningspunkt, og legger grunnlaget for følelser som fremdeles ikke har blitt bearbeidet.

Fyrstene av Finntjern er to oppvekstfortellinger i en roman. Dette er også et kjærlighetsbrev til Nordmarka, og det hjelper kanskje å være kjent i området for å sette mer pris på det Elling skriver. Dette er en sånn bok hvor du som leser ikke blir holdt i hånda, og du må sette sammen brikkene etter hvert som de kommer, da historien er ganske fragmentert. Jeg ble litt forvirret om hvor i fortellingen jeg var av og til, men plukket opp trådene etter hvert. Elling er kunstner, og dette ser man i historiefortellingen, hvor han noen ganger maler med bred pensel og noen ganger får inn små detaljer.

⭐️⭐️⭐️