Jeg har ventet veldig lenge med å lese Dune. Kanskje mest pga. respekt og frykt at jeg ikke vil like den, men da lesesirkelen min på jobb foreslo Dune var jeg ikke vanskelig å be! Det har nå gått nesten år siden vi var ferdig med boka, og jeg innser at jeg har ventet alt for lenge med omtalen. Jeg håper jeg har klart å håndtere historien med respekt.

På ørkenplaneten Arrakis, satt i fjern framtid, er det nesten full krig mellom to klaner, Atreids og Harkonnen. Det de kriger om er melange¹ (også kjent som spice/krydder), det mest verdifulle stoffet i hele universet, og det er bare tilgjengelig på Arrakis. Selv om Dune er satt i fremtiden er det føydale samfunn, og de har ingen eller få datamaskiner. De er forbudte. Det er heller noen få mennesker som har utviklet seg til biologiske datamaskiner. Og det er her melange spiller en stor rolle. I tillegg til mye annet, muliggjør melange også romfart.
Paul Atreidis har hovedrollen i Dune og spiller en rolle som en slags messias, og må sloss mot den onde Harkonnen-familien. Dette kan kanskje høres litt for enkelt ut, men her er det ikke så simpelt, egentlig. Frank Herbert har skrevet en bok full av politiske intriger, miljøvern og aktivisme, religiøse undertoner, unike språk og sterke karakterer.

På noen måter kan man sammenlikne Dune og The Lord of the Rings med tanke på status i henholdsvis Science Fiction- og Fantasy-verdenene. Begge verkene har banet vei og inspirert en rekke forfattere. For eksempel er det vel ikke så vanskelig å se likheter mellom Tatooine i Star Wars og Arrakis i Herberts verden.

Jeg syns det gikk tregt i starten, men det tar seg heldigvis opp i akt 2 og etter så holdes farten ganske greit. Historien er faktisk forfriskende i henhold til dagens scifi/fantasy, og det forventet jeg ikke. Det er så mye intriger og renkespill at det er nesten rene såpeopera til tider. Man kan definitivt se likheter med dagens verden, med tanke på stridigheter, samfunn, religion og geopolitisk balanse. Bærekrafttankegangen til Herbert overrasket veldig, han ville ha balanse i naturen. Verdensbyggingen er top notch, med f.eks. egne språk og bakgrunnshistorien til hvordan kolonisering og romfart ble mulig. Jeg likte veldig godt de små drypp i form av sitater før hvert kapittel, da det ble mer mystisk og har med hensikt å gjøre deg interessert i mytene og bakgrunnen. Karakterene er stort sett i gråsonene, det er jo noe jeg som regel foretrekker, selv om kanskje det «onde mot det gode» skinner litt for mye gjennom enkelte ganger.

Alt i alt, en god leseopplevelse og det gjelder kanskje å ta seg god tid til å få med seg så mye som mulig. Jeg sa til lesesirkelen at jeg egentlig ikke hadde lyst til å fortsette serien, men når jeg nå har jobbet en veeeeldig god stund med denne omtalen har faktisk lysten til å starte på Dune Messiah.

4,5 av 5 sandormer.

1. Melange er et «biprodukt» av de store sandormene på Arrakis. ↩︎